Umiddelbart etter en hendelse kan alt oppleves uvirkelig. Her finner du råd og informasjon som kan hjelpe deg videre.
Vi mennesker reagerer ulikt. Noen reagerer umiddelbart, mens andre kan få reaksjoner etter flere måneder. Begge deler er normalt.
Reaksjoner kan avhenge av alder, tidligere belastninger, erfaringer og personlig sårbarhet. I tillegg kan en stresset hverdag eller vanskelig livssituasjon forsterke reaksjonene.
Hvem er vi?
Kommunens psykososiale kriseteam kan bistå deg og dine når ulykken har rammet.
Vi vil bidra med omsorg og støtte. Vi kan bidra til å tilrettelegge ditt og familiens nettverk slik at du som rammet skal ha mulighet til mestring. Vi kan være med på å skape trygghet og orden i en vanskelig situasjon.
Det psykososiale kriseteamet hjelper til rett etter en alvorlig hendelse. Vi tilpasser oss hvert tilfelle, men oftest vil vi etter omtrent et par uker hjelpe deg videre til andre dersom det fortsatt er behov for støtte. Vi tar uansett kontakt igjen etter litt tid for å høre hvordan det går.
Du kan ta kontakt med
- Fastlegen din
- Helsesykepleier (for barn og unge)
- Ved behov for øyeblikkelig hjelp, ring legevakt (116 117) eller 113.
Det finnes også en rekke ideelle og frivillige organisasjoner som kan hjelpe deg etter en alvorlig hendelse, for eksempel LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (telefon: 91 31 98 34).
Hva kan jeg gjøre selv?
Pass på at du har noen å snakke om hendelsen med. Gi plass til både hva som har skjedd og hvordan du opplevde det.
Alle involverte bør skjermes fra presse og utenforstående. Eksponering kan skape ubehag i ettertid.
Vær forsiktig med hva du deler i sosiale medier når du er i en krise.
Hvis du opplever det som ubehagelig å fortelle om hendelsen skal du la være å gjøre det.
Du velger selv hvem du vil dele tanker og følelser med når behovet for å snakke er der.
Der flere har vært involvert, har hver enkelte sin egen opplevelse. For et mer nyansert helhetsbilde kan de involverte samles og dele sine opplevelser.
God struktur og rutiner i hverdagen er viktig, deriblant faste måltider og god søvnrytme.
Fysisk aktivitet bidrar til at spenning og stress som har satt seg i kroppen kan få utløp.
Gå på skole eller jobb og trening så snart du er i stand til det. Tilpass hvor mye du klarer, og aksepter at du kanskje ikke mestrer alt like godt som før hendelsen.
Vær forsiktig med rus og beroligende midler, da dette kan forstyrre bearbeiding.
Vær ekstra oppmerksom på egne behov, og sett nødvendige grenser.
Søk støtte hos venner og familie som gir deg trygghet og ro.
Aksepter reaksjonene dine som normale reaksjoner på en unormal hendelse.
Forsøk å ta pauser fra smerten, få gjerne tankene over på noe annet.
Det er lov å kjenne på glede, selv i en vanskelig situasjon.
For å forebygge uheldige senvirkninger er det bra å søke en vekselvirkning mellom det å tenke på hendelsen og det å tillate seg pauser fra egen eller andres smerte, sorg og grubling. Dette bidrar til god bearbeiding. Selv om du ikke har lyst til å gjøre noe, så forsøk å koble av med ting du tidligere syntes var hyggelig, som blant annet fotballkamp eller konsert.
Vær ekstra raus med deg selv. Etter hvert vil du gjenvinne nok stabilitet til å kunne håndtere hverdagen igjen, og på lengre sikt vil strukturen som hverdagens rytme gir, hjelpe deg videre i bearbeidingen.
Kontakt fastlegen hvis du har vedvarende konsentrasjonsproblemer, søvnvansker, indre uro eller tristhet.
Vanlige reaksjoner etter en alvorlig hendelse
I en akutt situasjon kan kroppen bli aktivert for flukt, kamp eller bli handlingslammet. Noen vil reagere med sjokk i kortere eller lengre tid. I en sjokktilstand faller evnen til å ta innover seg hva som har skjedd midlertidig bort. I en periode kan man oppleve å være skvetten, tiltaksløs eller svært urolig. Nervesystemets reaksjon på stress kan gi seg utslag i hjerteklapp, pustevansker, svimmelhet, svetting og kraftløshet. Dette er normalt og ikke farlig, og det vil avta med tiden.
Stress og krisesituasjoner kan øke spenningen i muskulaturen, noe som kan oppleves som stivhet i nakke, skuldre, eller øvrig muskulatur. Muskelspenninger kan også være hodepine eller flere forskjellige plager. Vanskeligheter med innsovning, urolig søvn, mareritt eller økt søvnbehov er ikke uvanlig. Matlysten kan endre seg ved økt eller redusert appetitt.
Konsentrasjonsvansker og nedsatt hukommelse kan oppstå den første tiden. På flere områder kan det påvirke evnen til arbeid, bilkjøring og lesing.
Mange har en følelse av uvirkelighet, som gradvis erstattes av mer realistiske virkelighetsoppfatninger. Når inntrykk og følelser blir for sterke, er det i en periode vanlig å ubevisst ta avstand fra det som har hendt. Dette er en naturlig reaksjon. Virkeligheten vender gradvis tilbake etter hvert som man tar innover seg det som har skjedd.
Når sjokkfasen er over og konsekvensene av hendelsen går opp for de involverte, reagerer mange med tristhet og fortvilelse. Noen opplever plagsomme selvbebreidelser. De kan resultere i skam og skyldfølelse. Det kan være lett å stille urimelige krav til seg selv. Man kan tenke at man burde visst bedre eller forutsett hva som kom til å hende. For eksempel kan det etter brå dødsfall være greit å minne seg selv på at sist man møtte den forulykkede, visste ingen at det skulle bli det siste møtet.
Angst, uro og redsel kan være knyttet til gjenopplevelser av hendelser, eller til tanker om hva som kunne ha skjedd. Oppmerksomhet for uventede lyder eller bevegelser er ikke uvanlig.
Økt grad av frustrasjon, sinne og humørsvingninger er vanlig. Sinne kommer ofte til utrykk overfor nærstående personer.
Sorgreaksjoner er knyttet til opplevelse av tap, for eksempel av nære pårørende. Sorg kan også være knyttet til tap av posisjon i familien eller samfunnet for øvrig, tap av håp eller av en forventet framtid.
Noen opplever ikke de vanlige krisereaksjonene. Dette kan også kjennes vanskelig og føre til skyldfølelse eller skam. Det er viktig å akseptere også manglende reaksjoner som normalt
Støtte til barn og ungdom
De minste barna reagerer nødvendigvis ikke på selve hendelsen, men på konsekvensene og at de voksne oppfører seg annerledes enn det barna er vant til. Dette kan skape utrygghet og uro. Forsøk å få rede på hva barnet har oppfattet, og forklar med enkle ord hva som har skjedd. Foreldrerollen kan være krevende i en krisesituasjon. Barn kan ubevisst gå inn i en voksenrolle, påta seg skyld og ansvar for hvordan de voksne har det i sorgen - noe de bør spares for.
Husk at barn skal fortsatt få være barn selv om familien er i en krevende situasjon. Barn sørger ofte annerledes enn voksne og går gjerne mer ut og inn av sorgen. Ulike barn reagerer forskjellig. Hovedregelen er at ingenting er riktig eller galt.
Slik skapes trygghet for barn
- Voksne som formidler ro og stabilitet.
- Ærlig og saklig informasjon om det som har skjedd.
- Beskyttelse mot unødige påkjenninger og inntrykk
- Forutsigbarhet - både følelsesmessig og ved så langt som mulig å opprettholde daglig rutiner som er kjent for barnet. Herunder skole, fritidsaktiviteter og andre positive innslag.
- Vær åpen for barnet reaksjoner, lytt til dem og gi støtte.
- Forsøk å unngå unødige atskillelse mellom barnet og nære omsorgspersoner.
- Vær positiv - formidle håp.
- Forklar at barn aldri har ansvar for det som har skjedd.
- Forklar at barn ikke har skyld i endret reaksjonsmønster hos foreldre, slik som tristhet eller humørsvingninger.
Ungdom er i en overgangsfase. De kan ha reaksjonsmønstre både som barn og voksne. Venner er av stor betydning i denne alderen. Forventinger knyttet til sosialt samvær, prestasjoner på skole og fritid kan oppleves utfordrende. Etter en krise kan konsentrasjonsevnen svekkes og karakterene gå ned i en periode.
Ungdom er også inne i en løsrivningsprosess, der de som ledd i en naturlig utvikling orienterer seg mer bort fra hjemmet. Ungdom og voksne kan derfor ha ulike behov for samvær etter en krise.